I fjor høst var Kodemaker samlet på Javazone i Oslo Spektrum. Som vanlig god stemning og en gjeng Kodemakere samlet til faglig påfyll, samhold og moro. Vi hadde egen stor restaurantstand, og en av grunnene til at vi er der er for å vise oss fram og snakke med potensielle kandidater for fremtidig ansettelse i Kodemaker.

Denne dagen visste jeg at noen av mine kollegaer ville introdusere meg for en dame som hadde gjort inntrykk på dem i deres pågående kundeoppdrag. Hun hadde nylig takket ja til en ny jobb hos et annet spennende og kult firma, var i oppsigelsestid hos vår kunde, men ifølge ferske rykter var hun allikevel nysgjerrig på Kodemaker.

Etter å ha snakket litt med flere andre Kodemakere, kom hun bort til meg med et lurt og uredd smil:

“Hei! Det er du som er Kolbjørn og er sjefen her. Hva er din ledelsesfilosofi?”

Noen lynraske tankerekker jaget rundt i hodet mitt, og jeg innså at det har jeg absolutt ikke noen klar formening om. Tatt på senga der, eller? Hva er riktig svar? Hva burde man svare? Jeg husker ikke akkurat hva jeg svarte heller, men det endte opp med et smil og svar i retning av:

“Tja, jeg vet ikke helt…”

Det ble starten på en hyggelig samtale, hvor jeg på stående fot prøvde å forklare hva som er viktig for meg. Herunder litt om å tørre å være sårbar, og overrasket kanskje også meg selv ved å være såpass åpen med et fremmed menneske. Uansett en herlig øvelse å bli ‘satt ut’ av slike direkte spørsmål. Supert å måtte reflektere over hvorfor man gjør ting som man gjør. Dette var mitt første møte med denne damen.

En ting er sikkert, og det er at jeg liker at folk er direkte og ikke har overdreven respekt for ledere, bare fordi de er ledere. Jeg er sånn selv.

Et eksempel helt utenfor kontekst, men da blir det kanskje en morsommere blogg.

En gang som vernepliktig stod troppen min på oppstillingsplassen og fikk urettmessig mye kjeft fra en sersjant med markeringsbehov.

“Her jeg står ser jeg en haug med IDIOTER” ropte han.

“Noen kommentar?” i samme tonefall.

Unge ‘05 Jetne’ rakte hånden i været, og sersjanten stilte seg 2,3 cm unna ansiktet mitt og ropte:

“NOEN KOMMENTAR, JETNE?”

“Sersjant, akkurat nå ser jeg bare en idiot”, svarte jeg. Det ble marsjordre på meg (og latter fra troppen), trussel om kakebu og oppmøte hos kompanisjefen.

Der måtte jeg fortelle min versjon av historien til kompanisjefen. Jeg sa at det ikke var noe verre å kalle ham en idiot med god grunn, enn at han kalte meg og mine medsoldater dette helt uten grunn. Kompanisjefen forsøkte å holde maska, men sprakk opp i et stort smil og sa at det var bra svart. Han behandlet alltid alle på en real måte og nøt stor respekt av alle under seg. Han beordret at vi ‘skværet opp’ ved at han ‘irettesatte’ både meg og sersjanten på enerom litt senere, vi tok hverandre i hånden, men jeg husker ennå smilet han ikke klarte å skjule da han forlot rommet.

Hva vil jeg med denne historien? For meg har det alltid vært en historie om respekt. Begge veier. Som leder må man tåle at folk har forskjellige meninger, prøve å forstå hvor folk kommer fra med sine tanker og følelser, og ikke minst ha evnen til å se et større bilde basert på helheten. Jeg har null problem med lederfigurer som tar beslutninger, og kan kommunisere årsaken på en konstruktiv måte. Det kan være så enkelt som å si: “Her måtte jeg ta en beslutning for å komme videre, og jeg falt ned på denne.” Det er veldig mye bedre enn å si: “Jeg er sjefen, og besluttet at det blir slik. Det er alt du trenger å vite”.

Kanskje jeg da har to ting som er viktig for meg? Respekt og god kommunikasjon.

Jeg har alltid likt folk som har det lille ekstra. En egen evne til å yte bra og samtidig være godt likt. Det siste er viktig. Folk som gjør en strålende innsats, byr på seg selv og gjerne hjelper andre. Noe av idéen med Kodemaker har vært å lage en arena for veldig flinke folk (mine ord). Her lager vi sammen et fagmiljø hvor man har stor respekt for hverandre, fryder seg over en kollega som får ros for en god prestasjon og samtidig prøver å bli så god du kan selv. Det blir et miljø hvor man er flinke til å heie hverandre fram.

I den grad jeg har et forbilde må det være Alex Ferguson. Manchester United sin legendariske trener. Han dyrket fram et lag som var helt suverene i en lengre periode. Det er åpenbart at man i et sterkt lag har noen stjernespillere som skinner mer enn andre. Da må ikke andre grave seg ned, og heller være stolte av at man er på lag med Scholes, Giggs og Cantona. Da er du veldig god selv.

(Red.anm: Yngre lesere kan bytte ut navn med Ronaldo, Messi osv…)

For ham var det ingen tvil om at laget var viktigere enn den enkelte stjernespilleren. Ble du for egoistisk og opptatt av deg selv var det rett ut av laget. Sånn innbiller jeg meg at det skal være i Kodemaker også (men.. er jo ikke helt sånn i norsk arbeidsliv). Det jeg sikkert prøver å komme fram til her er at lagånd og fellesskap er viktig for meg.

Har jeg nevnt konkurransementalitet? Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er gøy å konkurrere. På veldig mange arenaer. Jeg har innsett at jeg sannsynligvis er blant Kodemakers to aller dårligste både vinnere og tapere. Sikkert vel fortjent at nye Kodemakere får beskjed fra nye kollegaer om at det viktigste ikke er å vinne, men å slå Kolbjørn. Det liker jeg å høre. Bra at resten har et felles mål 🙂 (og de lykkes litt for ofte…).

Som firma liker jeg å tro at vi er blant de beste på vårt område, og ingenting er bedre enn å høre ros fra andre i den retningen. Ved å stadig vise oss fram og by på oss selv, så får vi også bekreftelser i form av gode avtaler. På ingen måte for gode, men i et sjikt jeg mener de beste skal være. Det er lov å tro og håpe at vi hører hjemme der.

Jeg er ekstrovert og stortrives med selskap. Jeg ønsker at vi skal ha det moro sammen på jobb. Så ofte vi klarer. Det krever godt kameratskap og en evne til å omgås forskjellige folk. Det er få ting som er bedre enn sene kvelder på tur med kollegaer, hvor den ene etter den andre forteller drøye vitser som får resten til å vri seg i latter. En trygghet og glede, som kanskje ellers er forbeholdt den beste vennegjengen og samvær med ubrukelige ungdommer (mine egne barn). Glede er en viktig del av livet!

Kan dette oppsummeres som en ledelsesfilosofi?

Respekt, god kommunikasjon, lagånd, fellesskap, konkurransementalitet, trygghet og glede.

Jeg gjorde et forsøk på å skrive om min ledelsesfilosofi uten utdanning på området, og er forberedt på slakt.

Uansett hyggelig å fortelle at damen som i fjor høst utfordret meg med spørsmålet:

“Hei! Det er du som er Kolbjørn og er sjefen her. Hva er din ledelsesfilosofi?”, nå har startet som vår yngste Kodemaker. Da jeg etterlyste tema for eget blogginnlegg internt, var det hun som foreslo at jeg skrev noe om ledelsesfilosofi. Takk for tipset!